Marinens historie
historien om Sjøforsvaret i Norge / From Wikipedia, the free encyclopedia
Den norske marines historie går tilbake til 1800-tallet, da Marinen ble planlagt og bygd opp etter det engelske «flåteranet» under Napoleonskrigene. Fra 2. til 5. september 1807 bombarderte engelskmennene København med kanoner og raketter fra en større flåtestyrke i det som senere er blitt kjent som «det 2. slaget om København». Bombardementet endte i engelskmennenes erobring og overtagelse av alle skip i den danske flåten som på det tidspunktet lå i København. Flåten var ansvarlig for vernet av Danmark og Danmarks skattland, deriblant Norge.
Dette «flåteranet», satte en stopper for den danske marineflåten og førte til at Norge måtte søke å bygge opp sin egen flåte for beskyttelse helt fra bunnen av. I årene som fulgte var Danmark-Norge i krig med England, landets hovedhandelsforbindelse, under Napoleonskrigene. Under dansk kappe havnet Norge på den tapende side i verdensoppgjøret, som endte med dansk statsbankerott. I et forsøk på å bygge opp et fungerende kystforsvar mot de større engelske krigsfartøyer som blokkerte kysten, bygget man mindre rofartøyer. Det var små, men i forhold til sin størrelse godt armerte, og kunne ta seg frem innenskjærs, enten med årer eller seil. Med disse små fartøyene ble Norges sjøforsvar defensivt, selv om noen få norske brigger seilte utenskjærs og ved enkelte tilfeller tok opp kampen, og ved et enkelt tilfelle angrep en fiendtlig konvoi og tok en prise. I hovedsak forholdt de danske sjøoffiserer på orlogsbriggene seg passive og holdt seg mest i havn. Bruddet med Danmark i 1814 førte Norge inn i en union med Sverige, som skulle vise seg gunstig på alle måter, bortsett fra misnøye med enkelte flagg- og symbolsaker, særlig frem til 1844, og med fraværet av egen utenriksrepresentasjon.
Høsten 1814 ble storparten av fartøyene i marinen nedbemannet, og snart lagt i opplag eller solgt. Ambisjonsnivået var lagt altfor høyt i forhold til de pengemidler som stod til rådighet. De store linjeskipene man hadde hatt i den danske marinen, fikk den norske marinen aldri. Derimot fikk man enkelte fregatter, og en del korvetter. Dette var effektive fartøyer i forhold til størrelsen, og førte til at Norge fikk et troverdig ansikt utad. Viktigheten av å vise tilstedeværelse for å beskytte Norges handelsforbindelser og utenriksstasjoner var stor, men igjen var bevilgningene ofte for små i forhold til hva man ønsket seg.
Den amerikanske borgerkrigen kan bli sett på som et vendepunkt teknologisk sett. Utviklingen av monitoren som skipstype, panserplatene som beskyttet skip mot de konvensjonelle kanonkulene, oppfinnelsen av stangtorpedoen og slepetorpedoen – alt dette betød først og fremst treskipenes død. Tre var definitivt det mest utbredte byggematerialet på denne tiden, og således betød en utskifting av alle treskip i alle lands mariner en økonomisk umulighet over få år. I Norge bygget man i første omgang noen få monitorer, men satset også videre på treskip.
Også artilleriet utviklet seg meget hurtig. Fra de gammeldagse kanonene med ammunisjon bestående av en massiv jernkule, fikk man plutselig kanoner som kunne skyte en kule mer enn ti ganger så langt som før – med en ukjent presisjon – men det med en eksploderende granat som kunne trenge gjennom stål. Samtidig utviklet torpedoen seg fra å være en slept kruttladning innkapslet i en metallboks, til å bli en selvgående «ubåt», som selv sendte den dødbringende lasten av sprengstoff frem mot et fiendtlig skip, ofte usett og umerkelig. Dette førte til at mindre lands mariner, slik som Norges, kunne bygge små, hurtige skip med mulighet til å senke langt større skip. Tre- og seilskipenes æra var forbi, og en måtte i stedet satse på panser og damp.
Denne artikkelen tar for seg en tid hvor den teknologiske og tekniske utviklingen skjøt fart, med utviklingen av dampmaskinen, pansrede skip, torpedoen og samtidig Norges kamp for å bygge opp igjen en nasjon som hadde vært den underlegne part i en union som varte i 400 år.