Anglo-frisiske språk
From Wikipedia, the free encyclopedia
Anglo-frisiske språk er en gruppe vestgermanske språk som består av gammelengelsk, gammelfrisisk og deres etterkommere som engelsk og frisisk. Underinndelinga av den anglo-frisiske språkgruppa er:
- Anglo-frisisk
- Anglisk
- Frisisk
- Vestfrisisk
- Østfrisisk
- Nordfrisisk
Anglo-frisiske språk skiller seg fra andre vestgermanske språk ved flere lydendringer: den nordsjøgermanske (eller ingvaeoniske) nasale spirant-lov,[1] anglo-frisisk pusting,[2] og palatalisering (lydendring) av /k/:
- Engelske cheese (ost) og vestfrisiske tsiis, men nederlandske kaas, nedertyske kees, og tyske käse.
- Engelske church (kirke) og vestfrisiske tsjerke, men nederlandske kerk, nedertyske kerk eller kark, og tyske kirche,
Tidlige anglo-frisiske og gammelsaksiske språksamfunn bodde nært nok sammen til å danne et lingvistisk veikryss, hvilket er hvorfor de deler en del av de trekkene som ellers er typisk for anglo-frisiske språk.[3] Til tross for deres felles opprinnelse har imidlertid engelsk og frisisk utviklet seg meget avvikende fra hverandre, i stor grad til omfattende innflytelse fra norrønt og normannisk innflytelse på engelsk, og tilsvarende nederlandsk og nedertysk innflytelse på frisisk. Det har ført til at frisisk nå har mye til felles med nederlandsk og tilstøtende nedertyske dialekter, noe som fører det inn i det vestgermanske dialektenheten mens engelsk har en sterkere nordgermansk og romansk innflytelse enn språkene på det europeiske fastlandet.