Avskjæringsfly
From Wikipedia, the free encyclopedia
Et avskjæringsfly, engelsk interceptor, er en type jagerfly utviklet spesielt for å hindre at fiendtlige fly skal kunne gjennomføre vellykkede oppdrag, spesielt bombefly og rekognoseringsfly. Det er to generelle klasser av avskjæringsfly: de relativt lette fly som er bygget for høy ytelse, og de tyngre luftfartøy som er konstruert for å fly om natten eller i dårlig vær og operere over lengre avstander.
På dagtid fyller konvensjonelle jagerfly normalt rollen, så vel som mange andre oppdrag. Avskjæringsfly om dagen er blitt brukt i en forsvarsrolle siden første verdenskrig, men er kanskje best kjent fra flere store operasjoner under andre verdenskrig, blant annet slaget om Storbritannia hvor Supermarine Spitfire og Hawker Hurricane fikk et godt omdømme. Noen fly kan bli vurdert som «dedikerte» dagtid-avskjæringsfly. Unntakene er Messerschmitt Me 163B, det eneste rakettdrevne bemannede militære fly i kamp — og en mindre konstruksjon som MiG-15 som hadde tung bevæpning, spesielt beregnet for oppdrag mot bombefly.
Nattjagerfly og bombefly er, per definisjon avskjæringsfly av den tunge typen, selv om de i utgangspunktet sjelden ble referert til som sådan. I begynnelsen av den kalde krigen var en kombinasjon av jetdrevet bombefly og kjernefysiske våpen etterspurt. Det er i denne perioden at begrepet kanskje ble mest anerkjent og brukt. Eksempler på klassiske avskjæringsfy fra denne epoken er Convair F-106 Delta Dart, Sukhoj Su-15 og English Electric Lightning.
Gjennom 1960- og 1970-tallet førte de raske forbedringene i konstruksjon til at de fleste overlegne jagerfly og multirolle-jagerfly, for eksempel F-14 Tomcat og F-15 Eagle, etter sin ytelse fikk avskjæringsrolle, og den strategiske trussel ble flyttet fra bombefly til interkontinentale ballistiske missiler (ICBM). Dedikerte avskjæringsfly etter 1960-tallet var Tornado F3, MiG-25 «Foxbat», MiG-31 «Foxhound», og Shenyang J-8 «Finback».