Jordbrukets historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
Jordbruk (dyrking og husdyrhold) oppsto 10 000 år f.Kr, og har gått gjennom en betydelig utvikling siden de første sivilisasjoner. Arkeologiske spor tyder på at et område i Midtøsten, den såkalte fruktbare halvmåne, var det stedet for de første planting av frø og høsting av planter som tidligere ble samlet i villmarken. Jordbruket oppsto deretter på flere uavhengige steder i verden: nordlige og sørlige Kina, Sahel-beltet i Afrika, Ny-Guinea, flere steder i Amerika som sørlige Mexico og Peru.
Jordbruk innebar etter hvert både vanning (irrigasjon), vekselbruk, gjødningsmidler, og pesticider (gift for å kontrollere skadelige vekster og insekter) som ble utviklet for lenge siden, men har først gjort store framskritt i de siste århundrene. Ulike vekster ble utnyttet på respektive sted, hvilket medførte at de handelsnettverk som senere oppsto kunne spre utviklede vekster til nye markeder. I Midtøsten og Europa ble hvete den viktigste veksten, i Asia ble det dyrket ris og hirse og i Amerika mais, kassava, bønner og potet. Jordbruket ga et overskudd som både økte folkemengden og ga opphav til de første bystatene.
Den kjemiske Haber-Bosch-prosessen for å syntesere ammoniumnitrat representerte et betydelig gjennombrudd og tillot avlinger å overkomme tidligere begrensninger. I det siste århundret har jordbruket blitt karakterisert av forbedret produktivitet, utskifting av manuell arbeidskraft til fordel for syntetisk gjødsling og pesticider, selektiv avl, mekanisering, vannforurensning og landbruksstøtte. I de aller siste årene har det derimot vært en tilbakegang med ytre miljøeffekter av konvensjonelt jordbruk, noe som har ført til en organisk bevegelse som økologisk og biodynamisk jordbruk.