Norsk litteratur
From Wikipedia, the free encyclopedia
Norsk litteratur er litteratur og fortellerkunst som er blitt skrevet i Norge eller av nordmenn. Norsk litteraturhistorie går tilbake til eddadikt og skaldekvad fra førkristen tid på 800- og 900-tallet med diktere som Brage den gamle og Øyvind Skaldespiller. Med innføringen av kristendommen rundt år 1000, kom Norge i kontakt med den europeiske middelalderkunnskapen, hagiografi- og historieskrivningen. Sammenflettet med den innenlandske muntlige fortellertradisjonen, og med innflytelse fra Island, kom en periode der det ble skrevet mye litteratur. Perioden varer fra og med styret til kong Håkon Håkonsson på 1100-tallet til begynnelsen av 1300-tallet. Betydelige verker fra denne perioden var Historia Norvegiæ og Kongespeilet (Konungs skuggsjá).
Fra dansketiden er salmedikter og poet Petter Dass og dramatikeren Ludvig Holberg som skrev romanen Nils Klims reise til den underjordiske verden særlig viktige.
Perioden fra 1300-tallet og opp til 1800-tallet er betraktet som en mørk tidsalder for den norske litteraturen, skjønt enkelte forfattere som nordmennene Peder Claussøn Friis og Ludvig Holberg bidro til litteraturen for Danmark-Norge. Imidlertid var disse forfatterne i realiteten mer danske enn norske. Tidlig på 1800-tallet begynte kampen for uavhengighet i tillegg til at en startende nasjonalisme var i utvikling. Dette ble en ny aktiv periode av nasjonal litteratur. Den nasjonalromantiske Henrik Wergeland og den mer europeiske Johan Sebastian Welhaven var to fremtredende poeter. Lyrikeren Henrik Wergeland var en innflytelsesrik nasjonal forfatter, mens de senere verker av dramatikeren Henrik Ibsen satte norske spor i den vestlige europeiske litteraturen. Henrik Ibsen regnes som en av verdens fremste dramatikere og representant for realisme innen teater. Bjørnstjerne Bjørnson, Alexander Kielland og Jonas Lie ble sammen med Ibsen regnet som de fire store på slutten av 1800-tallet. Arne Garborg og Amalie Skram var andre viktige forfattere på denne tiden.
Fra selvstendigheten i 1905 vokste litteraturen i Norge, og blant annet mottok Knut Hamsun og Sigrid Undset nobelprisen i litteratur.
Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moes utgivelser av norske folkeeventyr, som utkom første gang i 1840-årene. Til forskjell fra mesteparten av kunstlitteraturen, gjenspeilte eventyrene den sterke muntlige fortellertradisjonen som fantes ute på bygdene. Folkeeventyrenes folkelige språkdrakt og bruk av norsk dagligtale, fikk stor betydning for utviklingen av det norske skriftspråket og den norske litteraturen.