Antoninuspesten
From Wikipedia, the free encyclopedia
Antoninuspesten, tidvis også kjent som «Galens pest» da den kjente legen beskrev den, var en pandemi i antikken, i tiden 165-180 e.Kr. Pesten var enten kopper[1] eller meslinger[2] som ble brakt med seg til Romerriket av tropper som kom tilbake fra militærkampanjer i Midtøsten. Epidemien tok livene av to romerske keisere — Lucius Verus, som døde i 169, og hans medregent som styrte fram til 180, Marcus Aurelius Antoninus. Sistnevntes familienavn har gitt navn til pesten.
Sykdommen brøt ut på nytt 9 år senere, i henhold til den romerske historikeren Dio Cassius, og førte til opp til 2000 døde om dagen i Roma, en fjerdedel av de som ble smittet eller syke.[3] Det er blitt anslått at totalt døde det rundt fem millioner mennesker.[4] Pesten drepte så mange som en tredjedel av befolkningen i noen områder, og den romerske hæren ble sterkt desimerte og tynnet ut.[5]
Antikke kilder er enige om at epidemien begynte først under den romerske beleiringen av Seleukia på vestbredden av Tigris i løpet av vinteren 165-166.[6] Den senantikke historikeren Ammianus Marcellinus rapporterte at pesten spredte seg til Gallia og til legionærene langs Rhinen. En annen senantikk historiker, Eutropius, hevdet at en stor befolkning døde over hele Romerriket.[7]