Japans grunnlov
From Wikipedia, the free encyclopedia
Japans grunnlov (japansk: 日本国憲法, Nihon-Koku Kenpō) er det fundamentale lovverk som bestemmer konstitusjonen og den politiske styringen av Japan. Den ble innført den 3. mai 1947 som ny lov for etterkrigstidens Japan. Den japanske grunnloven innførte et parlamentarisk system for regjeringen og garanterte bestemte grunnleggende rettigheter for borgerne. Den fastslo at Japans keiser er «symbolet på staten og folkets enighet» og utøver kun seremoniell rolle uten besittelse av riket.
Grunnloven, også kjent som «Etterkrigsgrunnloven» (japansk: 戦後憲法, Sengo-Kenpō) eller «Fredsgrunnloven» (平和憲法, Heiwa-Kenpō), er mest kjent for dens paragraf 9 der det japanske folk for alltid frasier seg retten til å føre krig sammen med retten til å ha militære styrker på land, på havet eller i luften.[1]
Grunnloven ble trukket opp under den allierte okkupasjonen av Japan som fulgte avslutningen av den andre verdenskrig. Den hadde til formål å erstatte Japans tidligere militaristiske og absolutte monarki med et liberalt demokratisk styresett. For øyeblikket er det et rigid og ubøyelig dokument og ingen påfølgende endringer har blitt gjort siden det ble innført.[2]