Nabateere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Nabateere (arabisk: الأنباط, al-ʾAnbāṭ; sammenlign med greske Ναβαταῖος, latin: Nabataeus) var et førislamsk arabisk[1][2][3][4] folk som var bosatt i det nordlige Arabia og det sørlige Levanten. Deres bosetning med den antatte hovedstaden Raqmu, nå kjent som Petra,[1] ga navnet Nabatene til grenselandet mellom Arabia og Syria, fra elven Eufrat og til Rødehavet. De kontrollerte et løst handelsnettverk som var sentrert rundt en rekke av oaser som de kontrollerte, og hvor jordbruk ble drevet på begrensede områder og langs rutene som knyttet dem sammen. De hadde ingen faste eller nøyaktige grenser i den omliggende ørkenen. Etter å ha opprettholdt territorial uavhengighet fra de etablerte seg som et folk på 300-tallet f.Kr., ble de erobret av den romerske keiser Trajan i 106 e.Kr. og deres land ble annektert av Romerriket. Nabateernes individuelle kultur, blant annet med sin karakteristiske pottemalte keramikk, ble absorbert inn i den større gresk-romerske kulturen. Nabateerne konverterte senere til kristendommen under den bysantinske epoken. Forfatteren Jane Taylor beskrev dem som «et av de mest begavede folk i den antikke verden.»[5]