Berliner Secession
From Wikipedia, the free encyclopedia
Berliner Secession (skrives også Berliner Sezession) er betegnelsen på en tysk kunstgruppe som eksisterte fra 1898 til 1933, og på gruppens utstillingslokale.[1] Gruppen ble stiftet 2. mai 1898. Den tok avstand fra de etablerte kunstteorier og kunstretninger, fremfor alt historismen som gruppen anså tradisjonell og overflatisk. Begrepet secesjon er avledet av det latinske secessio og betyr deling eller avspaltning.
Jugendstilen var i begynnelsen av gruppens levetid karakteristisk for gruppens eget kunstsyn. I 1910 kom det til en ny avspaltning i Neue Sezession, etter at noen av medlemmene ble avvist internt i gruppen som følge av sin ekspresjonistiske stil.
Max Pechstein var i starten en drivende kraft i foreningen som hadde flere ledere.[1] Berømte medlemmer var blant andre Max Beckmann, Lovis Corinth (1858–1925), Max Liebermann (1847–1935), Ernst Ludwig Kirchner (1880–1938), Karl Schmidt-Rottluff (1884–1976), Erich Heckel, Edvard Munch og Emil Nolde.