Den justinianske pesten
From Wikipedia, the free encyclopedia
Den justinianske pesten eller «den senantikke svartedauden» var en pandemi som rammet Østromerriket (Det bysantinske riket), inkludert hovedstaden Konstantinopel, i årene 541–542 e.Kr. Den årsaken som de fleste forskere synes er mest sannsynlig er at pandemien var byllepest, som senere ble beryktet for enten å ha ført til eller bidratt til svartedauden på 1300-tallet.[1] Pestens sosiale og kulturelle nedslag og innvirkning kan sammenliknes med følgene av svartedauden. Man antar at i det gamle Romerriket døde omkring 25 millioner mennesker, omtrent halvparten av befolkningen, i pesten.[trenger referanse]
Hele Europa ble berørt, og det er også indikasjoner på at den nådde Norge, selv om historiske bevis for det siste mangler, men den benyttes som den viktigste forklaringen på de endringer som skjedde i Norge på 500-tallet.[trenger referanse] Vesteuropeiske historikere på 500-tallet mente at den var verdensomspennende (innenfor datidens kjente verden), og rammet sentrale og sørlige Asia, Nord-Afrika, Arabia og sørlige og nordlige Europa. Genetiske studier peker mot Kina som hovedkilden til smitten.[1] Fram til rundt 750 kom pesten tilbake for hver ny generasjon over hele middelhavsregionen. Sykdombølgen påvirket også retningen i europeisk historie i betydelig grad.
Moderne historikere har oppkalt denne pesten etter den østromerske keiseren Justinian I, som hadde makten på denne tiden. Han ble selv smittet, men var en av de få som overlevde.