Eksperimentell arkeologi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Eksperimentell arkeologi er et studiefelt og en gren av arkeologi som bruker innlevelse som et vindu til å danne ny kunnskap om hvordan mennesker levde i forhistorisk tid. Den oppsto som en bevegelse innenfor arkeologi på 1960-tallet. Dette skjedde samtidig med at hovedprinsippet bak det – praksis – hadde innflytelse på flere andre områder, spesielt på utdanning. Samtidseksempler på dette kan finnes både i konseptet av et «levende museum» der restaureringsarbeid foregår med bruk av tradisjonelle metoder og der publikum kan delta, og likeledes i en rekke populære tv-program som forsøker å vise en helhetlig rekonstruksjon av visse tidsalders levemåter.
Eksperimentell arkeologi forsøker å teste arkeologiske hypoteser, vanligvis ved å etterligninger eller tilnærmet gjennomføre teknikkene til gamle kulturer. Den bruker en rekke metoder, teknikker, analyser og tilnærminger, basert på arkeologisk kildemateriale som gamle strukturer eller gjenstander.[1] Det er forskjellig fra bruken av primitiv teknologi uten bekymring for arkeologiske eller historiske studier. Levende historie og historisk gjeninnføring, som vanligvis utføres som hobbyer, er ikke-arkeologiske motstykker til denne akademiske disiplinen.
En av hovedformene for eksperimentell arkeologi er å lage kopier av historiske strukturer ved bruk av kun historisk nøyaktige teknologier. Dette er noen ganger kjent som rekonstruksjonsarkeologi; rekonstruksjon innebærer imidlertid en eksakt kopi av fortiden, når det faktisk bare er én persons idé om fortiden. De siste årene har eksperimentell arkeologi vært omtalt i flere TV-produksjoner, som BBCs Building the Impossible[2] og PBS’ Secrets of Lost Empires.[3] Mest bemerkelsesverdig var forsøkene på å lage flere av Leonardo da Vincis design fra skissebøkene hans, for eksempel hans væpnede kampvogn fra 1400-tallet.