Frankrike i den amerikanske uavhengighetskrigen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Frankrike gikk inn i den amerikanske uavhengighetskrigen i 1778 etter Saratogafelttoget og støttet den amerikanske seieren i forsøket på å skaffe seg uavhengighet fra Storbritannia. Krigen sluttet med Parisavtalen (1783). Frankrike hadde gjennom dette sikret sin posisjon som en moderne stormakt og slukket sin hevnlyst, men krigen var skadelig for landets finanser.
Franske kolonifelttog |
---|
Brasil (1557–60) – Florida (1562–65) – Brasil (1612–15) – Marokko (1629) – Nord-Amerika (1641–1701) – Texas (1685–89) – Siam (1688) – Nord-Amerika (1689–97) – Nord-Amerika (1702–13) – Mississippi (1721–52) – Nord-Amerika (1721–1725) – Burma (1729–56) – Nord-Amerika (1744–48) – India (1746–48) – India (1749–54) – Nord-Amerika (1754–60) – Øst-Asia (1757–63) – Vietnam (1777–1820) – Nord-Amerika (1778–83) – Nord-Amerika og Asia (1778–83) – Haiti (1791–1804) – Santo Domingo (1796–1809) – Egypt-Syria (1798–1801) – Karibia (1804–10) – Indiskehav (1809–11) – Java (1811) – Hellas (1828–33) – Algerie (1830–47) – Mexico (1838–39) – Marokko (1844) – Filippinene (1844–45) – Argentina (1845) – Vietnam (1847) – Senegal (1854) – Cochinchina (1858–62) – Kina (1860) – Syria (1860–61) – Mexico (1861–67) – Japan (1863–64) – Korea (1866) – Nord-Vietnam (1873–74) – Tunisia (1881) – Madagaskar (1883) – Elfenbenskysten (1883–98) – Tonkin (1883–86) – Kina (1884–85) – Nord-Vietnam (1886–96) – Dahomey (1890) – Dahomey (1892–94) – Siam (1893) – Madagaskar (1895) – Tsjad (1898) – Sudan (1898) – Kina (1901) – Sudan (1909–11) – Marokko (1911) – Syria (1919–21) – Kilikia (1920–21) – Marokko (1920–26) – Vest-Afrika (1940) – Indokina (1940–41) – Syria-Libanon (1941) – Madagaskar (1942) – Nord-Afrika (1943) – Indokina (1945) – Sør-Vietnam (1945–46) – Indokina (1946–54) – Tunisia (1952–56) – Algerie (1954–62) – Kamerun (1955-1962) – Egypt (1956) – Marokko (1957–58) – Tunisia (1961) |
Noen historikere hevder at Frankrike gikk inn i krigen for å hevne seg mot britene og Paristraktaten i 1763. Men Dull (1975) hevder at Frankrike intervenerte på grunn av kalde kalkulasjoner, ikke på grunn av anglofobi eller et ønske om å hevne tapet av Canada. Fransk deltakelse reflekterte den desperate franske diplomatiske posisjonen på det europeiske kontinentet. Krigen var tragisk mislykket for Frankrike: Amerikansk uavhengighet klarte ikke å svekke Storbritannia. Slaget ved Saratoga gav en mulighet for fransk deltagelse, en politikk som allerede var avgjort. Etter hvert ble den spanske marinen avgjørende for å opprettholde det militære initiativet til de allierte. Frankrike var desperat for å skaffe seg fred, men forsøkte ikke å svikte USA. Den franske regjeringen var overveldet av å klare gjeldsforpliktelsene, men krigen førte til en finansiell krise «som la det umiddelbare grunnlaget for å slippe fri de kreftene som knuste den franske politiske og sosiale ordenen.»
Selv om franske byer unngikk direkte ødeleggelse, hadde seier i en krig mot Storbritannia med slag som den avgjørende beleiringen av Yorktown i 1781 store militære kostnader (en milliard livre tournois) som i alvorlig grad svekket de skjøre finansene og økte renten i Frankrike. Verre var det at Frankrikes håp om å bli den første kommersielle partneren til det nylig etablerte USA ikke ble realisert og Storbritannia umiddelbart ble USAs hovedhandelspartner. Handelsmønstrene før krigen var stort sett holdt mellom USA og Storbritannia, hvor den amerikanske handelen forble innenfor det britiske imperiet. Anerkjennelse av Frankrikes deltagelse i revolusjonen ble hovedsakelig vist i USAs anerkjennelse av franske militærhelter som Jean-Baptiste Donatien de Vimeur og Marquis de La Fayette. Frankrikes håp om å få tilbake sine territorier i USA (Ny-Frankrike), gikk også tapt.
Svekkelsen av den franske stat, eksemplet til den amerikanske revolusjon og den synlige oppkomsten til brukbare alternativer til absolutt monarki var alle faktorer som gav innflytelse til den franske revolusjon.