Italiensk adel
From Wikipedia, the free encyclopedia
Italiensk adel består av personer og slekter som historisk var eller er anerkjent som adelige av de ulike suverene herskerne på Den italienske halvøy. Før Italias samling i perioden 1861–1870 bestod «Italia» av en rekke ulike stater, herunder Kongeriket Sardinia, Kongeriket De to sicilier (som før 1816 var delt i Kongeriket Napoli og Kongeriket Sicilia), Storhertugdømmet Toscana, Hertugdømmet Parma, Hertugdømmet Modena, Hertugdømmet Savoia, Hertugdømmet Milano, Pavestaten, diverse republikker og østerrikske provinser i Nord-Italia. Disse statene hadde hver sin adel med ulike tradisjoner. Kongeriket Italia (1861–1946), som alle de tidligere statene og landområdene (bortsett fra Vatikanet) ble en del av, var en videreføring av Kongeriket Sardinia og anerkjente den eksisterende adelen i de nye landområdene. Etter Italias samling var det to stater på Den italienske halvøy som hadde en offisiell adel og som fortsatt foretok adlinger: Kongeriket Italia og Den hellige stol. Kongeriket Italia anerkjente den pavelige adelen i konkordatet i 1929 med uttrykk for at det var en bekreftelse av en allerede eksisterende anerkjennelse; traktaten innebar også en automatisk anerkjennelse av fremtidig pavelig adel. I 1948 vedtok Republikken Italia, etterfølgeren til kongeriket, en ny grunnlov som innebar at adelens offentlig-rettslige stilling (dvs. offisielle anerkjennelse) bortfalt i Republikken Italia. Den hellige stol har ikke avskaffet adelen, men nyadlinger har bare forekommet unntaksvis etter Pius XIIs død i 1958; Johannes Paul II foretok noen få adlinger under sitt pontifikat. Paul VI avskaffet også den romerske adelens privilegier ved Det pavelige hoff.[1]