Jump-blues
From Wikipedia, the free encyclopedia
Jump-blues (engelsk for «hoppe-blues»; altså dansemusikk) er en retning innen blues-musikken med et livlig og raskt tempo, vanligvis spilt av små band med saksofon og blåseinstrumenter. Den har drivende rytmer og ropende, svært synkopert vokal som synger jordnære, ofte komiske tekster om det moderne bylivet. Ulikt de fleste andre blues-sjangere, brukes gitar kun i rytmeseksjonen. Musikken var avledet av elektrisk blues.[1] Den var populær på 1940-tallet og var en forløper til rhythm and blues og rock and roll.[2] Særlig Big Joe Turners svingende jump-blues på 1940- og 1950tallet, en kraftstasjon av sang og skrik, pekte fram mot senere rock and roll.[3] På 1990-tallet kom det en fornyet interesse for jump-blues som en del av en ny oppblomstring av swing.