Mineral
naturlig forekommende uorganisk substans med gitt kjemisk komposisjon og krystallstruktur / From Wikipedia, the free encyclopedia
Mineraler er homogene, naturlig forekommende, faste, uorganiske stoffer med en definert krystallstruktur av atomer av bestemte grunnstoffer som sitter i bestemte posisjoner.[1] Mineraler har videre en bestemt kjemisk sammensetning eller kjemiske forbindelser med konstante kjemiske og fysiske egenskaper, og de ordnede krystall-strukturene ordner atomene i bestemte posisjoner.[2] Dette skiller dem fra bergarter, som ikke har en fast kjemisk sammensetning, men snarere utgjør en tilfeldig mineralblanding. Mineralers kjemiske formel kan i visse tilfeller variere mellom kjente endepunkter i et mineralsystem. Det er omstridt hvorvidt mineraler må være anorganiske og ha en ordnet atomstruktur.[3] Mineraler blir dannet gjennom geologiske og biologiske prosesser. Innenfor geologien kalles studiet av mineraler for mineralogi. Mineraler er grunnlagsmaterialet for bergarter.
Berggrunnen og løsmassene som dekker berggrunnen (de organiske komponentene unntatt) er bygd opp av mineraler. Det er beskrevet mer enn 5 070 ulike mineraler gjennom International Mineralogical Association, med 10-20 000 undergrupper eller varianter, og det oppdages hvert år flere nye. Silikatmineraler utgjør 90 % av jordskorpa, grunnstoffene silisium og oksygen utgjør 75 %. De to vanligste mineralene i jordskorpa er feltspat og kvarts. I mantelen er det pyroksen og olivin som er vanligst, og siden mantelen er mye tykkere enn jordskorpa så er det nok disse to som er de vanligste på jorda selv om de er sjeldne på overflaten. Mineraler som er særlig viktige og tallrike i en bergart, kalles bergartsdannende mineraler. De vanligste av de om lag 150 bergartsdannende mineralene er silikatmineralene kvarts, feltspat, glimmer, amfibol, pyroksen og olivin, og dessuten kalsitt. Det finnes også faste, ikke-krystallinske stoffer som dannes ved geologiske prosesser (for eksempel vulkansk glass), og som pr. definisjon ikke er mineraler.
Mineraler defineres av sin kjemiske sammensetning ved hjelp av enten Dana-klassifikasjon, eller Strunz-klassifikasjon. Silikatmineralene har et [SiO4]4- tetraeder-molekyl som base, som enten opptrer enkelt (ortosilikat) eller danner strukturerte polymerer med to baser (disilikat), ringstruktur (cyclosilikat), kjedestruktur (inosilikat), lagstruktur (fyllosilikat), eller kompliserte tredimensjonale strukturer (tektosilikat). En gruppe mineraler består av bare ett grunnstoff, er malmer og omfatter blant annet sølv, gull, kobber, jern, bly, sink, tinn, kvikksølv og karbon (diamant). Andre grupper omfatter sulfitter, oksider, halider, karbonater, sulfater, og fosfater.
Identifikasjon av mineraler kan gjøres med avanserte instrumenter, men også med feltvurdering av utseende, hardhet, vekt, kløv, strek, glans, spalting, krystallform, lysbryting, magnetisme, lukt, osv. Radioaktivitet og reaksjon med syre er også viktige indikatorer. Mineraler må være stabile ved 25 °C, med noe unntak av mineralene kvikksølv og is.
Mange mineraler er viktige råstoffer i kjemisk og metallurgisk industri, og kalles da industrimineraler. Malmene er viktige, men også sammensatte mineraler slik som glimmer-mineralet muskovitt som brukes i glassproduksjon og isolasjon. Mineraler som inneholder tungmetaller – dvs. metaller med tetthet høyere enn 5,0 – kalles ertsmineraler. Mange mineraler er verdifulle smykkesteiner, eller populære samleobjekter. Av de om lag 35 smykkesteinene er om lag 20 enkeltstående mineraler, resten er sammensatte bergarter.[4]
Mineralenes navn er oftest hentet fra person, fulgt av funnsted, kjemisk innhold, og egenskaper. Navneendelsen -itt kommer av det greske [-ites], som betyr «forbundet med» eller «tilhørende».