Ptolemeerdynastiet
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ptolemeerdynastiet (gresk: Πτολεμαῖοι, også kjent som lagidene (gresk:Λαγίδαι), etter Ptolemaios I Soters far Lagos) var en gresk[1][2][3][4] kongelig slekt som regjerte over det ptolomeiske rike i Egypt gjennom den hellenistiske epoken. Deres styre varte i 275 år, fra 305 til 30 f.Kr. De utgjorde det 32. og siste dynasti i oldtidens Egypt.
Ptolemaios, en av Aleksander den stores generaler, ble utnevnt til satraper (guvernører) i oldtidens Egypt etter Aleksanders død i 323 f.Kr. I 305 f.Kr. utropte han seg selv til konge, senere fikk han epitetet som «Soter» («frelser»/«befrier»). Egypterne aksepterte snart ptolemeerne som etterfølgere av faraoene av det uavhengige Egypt. Ptolemaios' familie hersket over Egypt i nær 275 år inntil den romerske erobringen i 30 f.Kr.
Alle mannlige herskere i dynastiet tok navnet Ptolemaios, enten ved fødselen om de var de utsett til å arve tronen eller tok det kongelige navnet ved tiltredelse. Grunnet de likelydende navnene er det tidvis vanskelig å skille fra hverandre de ulike figurene. De ptolemeiske dronningene, noen av dem sine ektemenns søstre, het vanligvis Kleopatra, Arsinoe eller Berenike. Den mest kjente i ptolemeerdynastiet var dronning Kleopatra VII, berømt for sin rolle i de politiske stridene mellom Julius Cæsar og Pompeius, og senere mellom Gaius Octavius (Augustus) og Marcus Antonius. Kleopatras død og Romerrikets erobring av Egypt markerte slutten for ptolemeisk styre i Egypt.