Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers
From Wikipedia, the free encyclopedia
Prajñāpāramitāsūtraen i 8 000 vers (devanāgarī:अस्हस्रिक्प्रज्प्रमित्स्त्र, sanskrit: aṣṭāsāhasrikāprajñāpāramitāsūtra, tibetansk: འཕགས་པ་ཤེས་རབ་ཀྱི་ཕ་རོལ་ཏུ་ཕྱིན་པ་བརྒྱད་སྟོང་པ་, Wylie: 'phags pa shes rab kyi pha rol tu phyin pa brgyad stong pa, mongolsk: qutuγ-tu bilig-ün cinadu kürügsen naiman mingγ-a-tu, kinesisk: 小品般若波羅蜜經, pinyin: xião pĭn bānruò bōluómì jīng) er en hellig tekst innenfor mahāyānabuddhismen. Den er en av de største mahāyānatekstene, og er en del av den omfattende litteraturen som kalles prajñāpāramitā.
Prajñāpāramitā er sanskrit og oversettes gjerne med «visdommens perfeksjon». En mer ordrett oversettelse er «visdommen (prajñā) som har trengt hinsides eller transcendert (pāramitā) verdens lidelse». Begrepet står sentralt i buddhismens ontologiske lære om «tomheten» (shūnyāta), og er den sjette av de seks pāramitās i mahāyānabuddhismen.
Prajñāpāramitā er også navnet på en bodhisattva eller «kommende Buddha», som personifiserer denne visdommen. I Kina er hun kjent som Guānyīn. Som en kvinnelig frelseskikkelse eller symbol på moderlighet, spiller hun en sentral rolle i retningen Det rene land.
Den store prajñāpāramitāsūtraen er en fellesbetegnelse på seks forskjellige tekster som varierer i lengde fra 8 000 til 100 000 vers, der hvert enkelt vers består av 32 stavelser. På grunn av emnets kompleksitet, er disse tekstene blitt tildelt hver sin artikkel.
Utgaven på 8 000 vers er bevart på sanskrit, og i oversettelser til tibetansk, kinesisk og mongolsk, hvorav den eldste er fra år 179 e.Kr. Dens eksegetiske tradisjon omfatter kommentarer, skrevet av indiske, tibetanske, sentralasiatiske og kinesiske forfattere.